Kenneth Worpvik lever med både migrene og klasehodepine, en sjelden og alvorlig smertetilstand. Ved hjelp av treningsklinikken ved St. Olavs hospital og støtte fra psykolog og fastlege har han stegvis økt grensene for hva han tåler.

Kenneth fikk påvist migrene som barn, og det utviklet seg til kronisk migrene i løpet av ungdomsårene. Som ungdom møtte han liten forståelse for sykdommen, noe som førte til at han i stor grad prøvde å skjule migrenen. Livet med migrene var utfordrende, men til tross for mye fravær og mange dager alene på et mørkt rom, klarte Kenneth å skaffe seg utdanning og en god jobb. Men da han i 2019 fikk diagnosen klasehodepine på toppen av migrene, ble det for tøft å stå i jobb.

– Det er, og har vært, en sorgprosess å måtte trå ut av jobblivet. Mentalt har det vært vanskelig å leve med både migrene og klasehodepine. Det å kombinere dette med jobb gikk ikke.

Viktig med åpenhet 

Åpenhet om sykdommene overfor samboeren og deres to barn på fem og syv år er viktig for Kenneth. Han forteller at dårlig samvittighet overfor sine nærmeste er vond å bære på, derfor er han opptatt av god kommunikasjon med samboeren og det å gi hverandre rom når man kan. Kenneth føler seg ofte utslitt.

– Når du har migrene og klasehodepine så er det jo sånn at det ene gjør gjerne det andre verre. Ved å ha anfall med klasehodepine hele natten, og ikke få nok søvn, trigger det migrene på dagen.

«Det er, og har vært, en sorgprosess å måtte trå ut av jobblivet»

Han har funnet en måte å leve med diagnosene på, men er avhengig av hjelp på flere plan.

– Mentalt får jeg hjelp av psykolog ukentlig, og når det blir for mye smerter å håndtere både fysisk og mentalt, har jeg hatt noen innleggelser på DPS (distrikts-psykiatrisk senter). Tett oppfølging hos fastlegen har vært viktig for meg, forteller Kenneth.

Treningsklinikk har økt grensen for toleranse

For Kenneth har trening hjulpet. Etter at han begynte på treningsklinikken ved St. Olavs hospital har den fysiske formen sakte, men sikkert, blitt mye bedre. Tålegrensen hans har økt. Det gjør at han klarer å stå i de tøffeste periodene lengre. Han mener det burde vært flere treningsklinikker, slik at flere kan få muligheten til å benytte seg av dette.

– Treningen har krevd tålmodighet og kontinuitet. Jeg har tatt ting sakte og økt terskelen min gradvis. Nå er trening en viktig del av hverdagen min. Der får jeg utløp for frustrasjon og jeg får brukt kroppen på en god måte. Men det har tatt år å komme dit. Uten en fast avtale om trening hadde jeg aldri klart det, forteller Kenneth.

For Kenneth tok livet en vending som ikke var planlagt, men han er opptatt av å gjøre det beste ut av det.

_{MIG-NO-NP-00038  Mars 2024}