Hadde jeg visst litt mer om migrene, skulle jeg stått på mer overfor fastlegen. Og da jeg endelig kom til spesialist møtte jeg en helt annen form for kunnskap. Å komme til spesialist, der følte jeg meg virkelig sett, der følte jeg at alle de problemene jeg hadde slitt med plutselig hadde en løsning og et svar.

I filmen deler Kristin, Trine og Oda sine opplevelser fra veien til diagnosen migrene.

– Jeg ble bare satt på smertestillende, og så var det bare å hvile og la det gå over av seg selv etter en stund. Hadde jeg visst litt mer, skulle jeg bare stått litt mer på hos legene jeg oppsøkte. Det var jo tydelig at de ikke tok det helt alvorlig. Migrene er jo hodepine det, og så får man bare ta de smertestillende man får. Det forteller Kristin Pihl, som først etter flere år med migreneanfall og flere legebesøk fikk sin diagnose hos hodepinespesialist.

– Jeg fikk mitt første migreneanfall da jeg var 19 år, kommenterer Trine Velle. – Jeg forsto egentlig ikke helt hva det var, og så fikk jeg anfall på anfall, og gikk til fastlegen min. Jeg fikk beskjed om at det var psykisk, om at det bare var vanlig hodepine, at jeg var overarbeidet. Alle mulige slags diagnoser, bortsett fra dét som det egentlig var.

– Det gikk 19 år før jeg kom til spesialist, en migrenespesialist i Oslo som hadde fire sjekkpunkter. I løpet av en halvtime hadde hun satt riktig diagnose på meg, og jeg fikk riktige medisiner. For første gang kunne jeg stoppe et anfall og ikke bare bli liggende, ikke bare være dårlig når jeg fikk et migreneanfall, sier Trine.

– Jeg synes det var veldig fint å komme meg fra fastlege til spesialist. Der møtte jeg en helt annen form for kunnskap om akkurat de problemene jeg hadde. Å komme til spesialist, der følte jeg meg virkelig sett, der følte jeg at alle de problemene jeg hadde slitt med plutselig hadde en løsning og et svar. Det ble også en følelse av anerkjennelse for de problemene jeg sleit med, kommenterer Oda Dahl. For henne skulle det gå betydelig kortere tid å få diagnosen.

– Det å høre at andre hadde på samme måte var utrolig betryggende. Det ga livsgnist igjen når du trodde at alt håp var ute. Det ga håp om at kanskje det er noen som kan hjelpe, at det kanskje finnes en løsning, avslutter Oda.

_{MIG-NO-00021 Mars 2023}