Vibeke har levd med migrene fra hun var i midten av tenårene. Først som voksen har hun lært seg å ta vare på egne behov og bry seg mindre om hva andre tenker.

– Det tok tid før noen satt merkelappen «migrene» på anfallene mine, men da jeg kom til en lege som stilte de riktige spørsmålene, var han ikke i tvil, forteller Vibeke Teodora Giæver, som bor i Bardu, men er født og oppvokst på Skjervøy i Nord-Troms.

Vibekes migrene har endret seg de siste årene. Fra å være preget av aura og ensidig hodepine, har hun nå episodiske migreneanfall med ensidig hodepine og sterke nakkesmerter ved anfall. Det siste året har anfallene økt, forteller hun.

Evig søken etter hjelp

– Å leve med migrene er en evig læringsprosess, der du er mye på søken etter løsninger som kan hjelpe. Noen ganger føler jeg meg som en pilgrim på jakt etter den hellige gral.

Vibeke syns det har vært lettere å finne gode tips og råd om migrene gjennom ulike kanaler de siste årene, men «den hellige gral» har hun enda ikke oppdaget.  

Familien er det viktigste for Vibeke, som mener migrenen har gjort henne veldig hjemmekjær. Hun er mamma til ei jente på snart 11 år, samboer med Stian og bonusmamma til to gutter på 8 og 15 år.

Lært seg å bry seg mindre

Migrenen preger Vibekes hverdag, både hjemme og på jobb.

– Migrenen opptrer som den verste og minst hensynsfulle tidstyven, som tar fra meg dyrebar tid. Det er det verste med å ha migrene, noe jeg tror mange kjenner seg igjen i. Som en lite velkommen følgesvenn til dette, kommer den dårlige samvittigheten. Det tror jeg har vært det som har rammet meg hardest, og ført til mange tunge tanker. Selv om jeg i dag er flinkere til å minne meg selv på at det ikke er min feil, kan samvittigheten fortsatt komme med vonde stikk. Å lære seg å gi litt faen, er kanskje en oppbrukt frase – men likevel virkningsfull, sier Vibeke ærlig.

«Å leve med migrene er en evig læringsprosess»

Hun jobber fulltid som lærer, men er for tiden sykemeldt. Vibeke kjenner på følelsen av å ikke bli trodd fordi man ikke kan se på henne at hun har migrene.

– Som mange andre kronikere har jeg vært redd for at folk skal tro at jeg ikke er syk. Det er ikke alle som har forståelse for at det er mulig å gå en tur etter fravær på jobb på grunn av migrene. Det har gjort at jeg har følt at jeg står med et forklaringsansvar og en bevisbyrde.  Jeg leste et sted at noen kjente på skam for å være den mest syke på jobb. Den kunne jeg relatere til.

Vibeke har lært seg å bry seg mindre om hva folk tenker og tror. Å gjemme seg inne i frykt for andres tanker, er ikke et alternativ for henne. Hun opplever også at mange holder seg til det samme samtaleemnet med henne: Å være syk.

– Det å ha venner og familie som snakker om noe annet enn at du er syk, er viktig. At folk viser genuin omsorg og vil høre hvordan det går, er fint – men jeg er så mye mer enn «hun som alltid er syk».

Utenforskap ved migrene

Vibeke tror det er mange kronikere som kjenner på utenforskap på grunn av sykdom. Migrenen gjør at hun ofte må ta en del hensyn og sette grenser. Noe så enkelt som å gå på fest, ta en kafétur med venner eller dra på besøk, kan være utfordrende.

– Jeg får veldig ofte migrene av parfyme, så det hender at jeg melder avbud på sosiale ting, fordi jeg trenger å ha en god dag. Som igjen gjør at noen kanskje lar være å invitere? «Hun kommer jo ikke likevel. Hun er sikkert syk.», kan de nok tenke.

For Vibeke har det vært godt å ha en god venninne som forstår. Som ikke blir fornærmet om det går et par uker uten kontakt, eller om det planlagte kafébesøket heller blir en kaffe hjemme i stua. Og at kjæresten kan droppe kino til fordel for filmkveld, og sørger for kalde kluter og ro, når anfallet kommer.

– Det å sette grenser, gi litt mere faen og ta vare på mine behov har vært svært viktig. Det har tatt tid å lære seg at livskvalitet ikke måles i antall venner, skiturer og minst fravær på jobb.

Egenomsorg ved migrene er viktig

Vibeke mener det er viktig å søke etter det som gir glede og ro. Egenomsorg og måten den foregår på, er individuell. Selv trenger hun tid med familien og gode venner, ei god bok på øret eller i fanget. Å være ute på tur med lav puls og kamera er hennes beste medisin. Det er da hun lader batteriene, noe som er viktig for at hun skal kunne gi noe tilbake.

– Det er min resept, og jeg måtte bli en voksen dame før jeg forsto at det ikke bare handler om å prestere og holde ut, men å LEVE, avslutter Vibeke.

_{MIG-NO-NP-00037 Mars 2024}