I Bettinas familie har migrene vært en del av hverdagen gjennom flere generasjoner. Arv er en viktig årsak til migrene, og det anslås at 60–70 prosent av alle som har migrene, har en forelder eller nær slektning med migrene.

For Bettina Skjerve Lunderby har migrene vært en del av livet så lenge hun kan huske. Flere av Bettinas nærmeste familiemedlemmer har migrene eller migrene­symptomer. Selv om Bettina visste at migrene kan gå i arv, fikk hun skyldfølelse da eldstesønnen Neo (14) fikk migrene.

– Jeg gikk rett i kjelleren da Neo fikk migrenesymptomer. Jeg kjente igjen alle symptomene hans, krisemaksimerte og tenkte at «Dette er min skyld, dette kommer fra meg og min familie», forteller Bettina.

I det siste har også yngstesønnen Ulrik (10) fått symptomer på migrene. Episoder med hode­pine kombinert med magesmerter og oppkast gjør at Bettina nå mistenker at han kan ha såkalt magemigrene.

Tre generasjoner med migrene

Bettinas migrenehistorie starter i barndommen på Nes, der hun vokste opp med mamma, pappa og bror. Mamma Kirsten hadde mye migrene med oppkast da Bettina var liten. Det hendte at Bettinas fem år eldre bror måtte trille tur med henne hvis moren var for dårlig.

– Jeg husker godt at mamma var mye dårlig, men det er ikke sånn at det har preget barndommen min. Vi barna ble nok godt skjermet, sier Bettina, som har et håp om at hun skal bli kvitt migrenen når overgangsalderen kommer, slik moren ble.

Migrene er en del av hverdagen

Bettina fikk migrenesymptomer i tiårsalderen. Det tok lang tid før hun fikk diagnosen migrene, fordi smertene hennes alltid startet i nakken og ble mistolket som spenningshodepine. Det var først på videregående migrenediagnosen ble satt, og så kom auraen i voksen alder.

– Auraen slår meg helt ut. Når jeg merker at den er på vei har jeg tjue minutter på å komme meg under dyna i et mørkt rom. Da er jeg slått ut i ett døgn, sier Bettina.

Anfallene kommer heldigvis sjeldnere nå. Hun tror det skyldes god oppfølging hos legen.

«Viktig å ha forståelse for hverandre»

I Bettinas familie er migrene en naturlig del av hverdagen. Familien har stor forståelse og omsorg for hverandre, noe Bettina mener er viktig.

– Man må la de som er dårlige få den tiden og omsorgen de trenger for å komme seg gjennom et anfall. Det er viktig at de føler at de blir hørt, tatt på alvor og får ro. Anfall tar den tiden det tar, og man skal ikke trenge å føle at man ødelegger for de andre.

Familien prøver å leve et vanlig hverdagsliv med jobb, skole, aktiviteter og fotballtreninger. De trives ute i frisk luft, der de gjerne spiller diskogolf eller drar på fisketur. For å gjøre livet så migrenevennlig som mulig er Bettinas beste råd å unngå stress, og å ta én ting av gangen, men hun innrømmer at det ikke er lett om det skjer mye.

– Hvis noen får et anfall, så tar vi det der og da. Men om det er Neo som får anfall blir det litt panikk både hos meg og han, fordi anfallene hans er så ille.

Neos anfall har, i motsetning til Bettinas, blitt kraftigere i det siste. De fire–fem timene anfallet hans står på som verst ligger han i mørket på rommet sitt, og Bettina sitter ofte hos ham for å støtte ham gjennom anfallet.

«Jeg kjenner på dårlig samvittighet»

– Det er ille å sitte ved siden av sønnen min og se at han vrir seg i smerter. Det gjør noe med meg. Så da må jeg jobbe med meg selv, så jeg ikke blir like panisk som han. Vi vet jo begge at det går over, men det er så vondt mens det står på.

Pappa Stein er enig. Han er den eneste i familien uten uten migrene eller migrenesymptomer.

– Det er ubehagelig når det står på, man føler seg maktesløs, sier han om migreneanfall hos kona og eldstesønnen.

Mye dårlig samvittighet

Migrene har ført til mye dårlig samvittighet hos Bettina.

– Det føles som om migrenen alltid kommer når man skal noe gøy, og da er det kjedelig å måtte avlyse. Jeg kjenner på dårlig samvittighet da.

Den dårlige samvittigheten kjente hun også på som barn. Bettina forteller om en ferietur der mamma Kirsten måtte stå over en aktivitet de hadde gledet seg til, på grunn av migrene. Selv om resten av familien gjennomførte aktiviteten, fikk Bettina vondt av moren som ikke kunne være med.

Hun har også kjent på dårlig samvittighet etter at Neo fikk migrene.

– Den samvittigheten har gnagd ganske lenge, men jeg kan jo ikke gå rundt og tenke at dette er min skyld. Det blir tungt, sier Bettina, som håper at sønnen vokser av seg migrenen.

Viktig å ha håp

Neo forteller at han ikke vil glede seg til ting, fordi det ofte fører til migreneanfall.

– Jeg pleier å bli lei meg når jeg får migrene, fordi det ofte kommer når jeg gleder meg til noe, og så får jeg ikke gjort det på grunn av migrene. Jeg synes det er kjedelig å gå glipp av så mye faglig og sosialt på skolen og fotballtreninger, sier Neo.

Bettina opplever at sønnen har lyst til å begrense seg selv for å unngå anfall. Hun har forståelse for at han vil unngå de sterke smertene, men oppmuntrer han til å leve det livet han har lyst til.

– Det er viktig å ha håp og leve livet, og så får vi ta migrenen når den kommer. Jeg oppfordrer Neo til å dra på trening og andre aktiviteter, og om det skulle dukke opp et anfall, så henter jeg han og så tar vi det derfra. Vi kan ikke la frykten for migrene prege livet vårt, avslutter Bettina.

_{Kilde: HUNT-studien, NorHEAD, nhi.no, Dahløf et al 2018.}

_{MIG-NO-NP-00038  Mars 2024}